Forside

Muskelhjelpen

Om meg

Historie

Achilles

Foredrag

Interesser

Idrett

Bilder

Video

Linker

Organisasjoner

Aktivitet

Sponsor

Kontakt

Historie - Mot alle odds

Skrevet av: Anne M. Aasgaard

Tyrkiske Bedir Yiyit (37) ble født med hemminger som skulle gjøre det vanskelig for han å lykkes som idrettsutøver i Norge. Les hvordan han fikk det umulige regnestykket til å gå opp. 

Svart veltrimmet hår, gyllen hud, nøttebrune øyne, og en munn som smiler like kronisk som The Joker i Batman-sagaen. En bekymringsrynke er plantet mellom de veldefinerte øyenbrynene, men ellers er ikke sykdommen synlig; RP-ofre har ikke de slørete øynene som blinde preges av. Bedir Yiyit (37) fra Moss har et par briller fastgrodd på nesen, og de fastboende høreapparatene kikker ut av hvert sitt øre. Han søker seg bortover fortauet med metalldetektorbevegelser i blindestokken, men lenge før han oppdager deg, har han allerede blitt dømt. La oss avkrefte et par ting med en gang. Bedir er ikke psykisk utviklingshemmet, og han er heller ikke en flyktning. Det som da var en ”seende Bedir” flyttet til Norge, rett og slett fordi han ville stå på ski, men endte opp som så mye mer. Syklist. Maratonmann. Inspirasjonskilde. Prisvinner. ”Døvblind”.

Bedir kom til Norge for første gang i julen 1999. ”Bente”, en av mange norske trekkfugler, hadde for kort tid siden igjen møtt turistnærings-Bedir på en av sine årlige Tyrkia-turer, og i samråd med slekta inviterte hun familievennen på norgesbesøk. Nå var palmesusen erstattet med hennes ljomende instrukser på ”Norwenglish”. Den finkornede sanden var avløst av våt snøslaps. I følge Bedir var det bare ”ski-ski overalt” i Norge. Han ble fascinert av sporten, som han aldri hadde hørt om i Tyrkia, og slik endte han og hans norske venninne,” instruktøren”, opp på et jorde i Våler ved Moss; en så liten jordlapp at den nesten ikke er verdig til å bære merkelappen jorde. Bedir er ikke født med ski på beina, det beviser han der han kjemper seg gjennom snømassene på utradisjonelt vis.
– Sporene! Gå i, walk in, sporene, Bedir! befaler hun.
– Ok! Okay!

Bedir har problemer med å følge sporene; mye fordi han ikke vet hva ”spor” betyr, og han kan kan definitivt ikke svinge eller ploge. Synsnedsettelsen har ikke rukket å bli hans største hindring; han ser fremdeles i en ti til femten graders synsvinkel, noe som udiagnoserte RP-ofre ofte tror at kan fikses med colabunnsbriller. Turene består av å tråkke rett frem – snu – for å så tråkke tilbake. Rekorden på fem meter uten fall blir stående – for det blir ikke Bedir. Kombinasjonen av fart, bevegelse, og riktig tyngdefordeling blir for mye å holde styr på. Scenen minner om en slapstick-komedie, preget av en overivrig scenograf; det er bananskall overalt i den forræderiske, hvite massen. 
– Sporene!
– Yes! Ja! svarer han kortpustet.

Bedir har ikke fått skiteknikk inn med morsmelken, og bruker armene for å komme seg fremover. Beina hans står stille mens han planter stavene i snøen og trekker seg fremover med kroniske dobbelttak. Bedir har aldri vært sportlig interessert, men arbeidsbakgrunnen hans fra Tyrkia inkluderer bygning- og jordbruksarbeid, så han er råsterk i armene. Den hjemmesnekrede teknikken fungerer derfor godt, helt til han står ansikt til ansikt med en oppoverbakke.
– Bruk, use, sporene, Bedir!
– Ja, ja!

Han planter stavene i snøen og trekker seg fremover, oppover. Han planter og trekker. Midt i bakken blir takene seige, skiene blir bakglatte. Melkesyre. Armene stopper skjelvende opp, mens bena får kjenne på Newtons oppdagelser; what goes up, must come down. Bedir kan ingen annen bremseteknikk enn å bruke rompa, så bakdelen får seg litt av en smell da Bedir ankommer bunnen av bakken – baklengs. Han faller, faller, faller, men reiser seg alltid igjen. 

Det skulle ta ett år før solbrune Bedir igjen vendte nesen nordover – et opphold som skulle vise seg å bli varig, og romme mye mer alvor enn det en negativ spåkone kunne ha forutsett. Ungdoms-Bedir hadde allerede blitt vant til legesjargongen, hvordan de hvitkledde foretrekker å gå rundt grøten i stedet for å si det rett ut. Aldri ”du har en alvorlig sykdom”, eller ”det finnes ingen behandling” – i Tyrkia som i Moss. I huset med de mange etasjene, de utallige rommene, og de lange gangene, sitter 27-åringen på nok et legekontor omringet av en hær av apparater. Utenfor vinduet danser den beryktede pølseluktende papirfabrikkeksosen rundt i luften. Fremfor Bedir sitter nok en hvit frakk. Bedir klarer fremdeles å se hvordan ansiktet til legen beveger seg når han prater, hvordan skyggene gjemmer seg i de minste rynker. Detaljene har ikke rukket å viske seg ut. Ennå. Med den obligatoriske myke stemmen, skulle medisinmannen snart begynne å fortelle om ulike hjelpemidler og kurs Bedir kunne delta på for å igjen kunne møte hverdagen. Alle legene hadde sagt det samme, men han ville ikke tro det, ville ikke innse det. 
– ­Du har en øyesykdom, Bedir.
RP. Retinits Pigmentosa. Bak det eksotiske navnet hviler mye faenskap. Synscellene mister funksjonen sin, og man kan gradvis gå fra seende til blind på kort tid; vanligvis innen man fyller 40. Kombinér denne diagnosen med en medfødt hørselshemmelse, så har du oppskriften bak Bedirs tilstand. Sykdommen er  (usher type 2 ) alvorlig; diagnoseringen er knusende. Kvalme. Stikk i magen. Galopperende hjerte. Pressende strupehode.  
– Vi kan hjelpe deg informasjon, og med briller. Vi kan....
Da Bedir befant seg i tenårene, trodde han det var vanlig å være blind i mørket. Han brukte dagene i Tyrkia på å memorisere områder, slik at han kunne finne frem alene på kveldstid; etter murveggen telte han fem meter før han traff på lyktestolpen. Nå, flere år og synsceller senere, er kveldene helt mørke – og snart vil dagene bli det også. Hva skulle han gjøre? Hvordan kom livet hans til å bli? Kom dette til å bli slutten på hans rekordkorte sportskarriere?

Med to nervøse bein plantet ved startsstreken til Oslo halvmaraton ÅR, kikker startnummer 5979 søkende rundt seg. Det er en regnfull grå dag, akkurat som spådd. Værforholdet er alt annet enn optimalt for Bedir, som er avhengig av godt lys for å overhodet se noe som helst. Etter at Bedir fikk den endelige diagnosen sin, dempet verden seg raskt fra å være snøhvit til bekmørk. Det er som med et speilreflekskamera; jo mindre linseåpning du har, jo mørkere blir bildene, og Bedir ser verden gjennom to tynne sugerør. Ledsager Rune Holze Jensen kunne ikke være med på Oslo halvmaraton, men staheten til Bedir ledet han til hovedstaden. Forhåpentligvis ville noen av de spøkelsesaktige figurene bære fargerike drakter. Med forsiktige steg lister Bedir seg fremover på den svarte, blanke asfalten. Vanligvis har Bedir en rygg å følge, der han løper én meter bak ledsager og klamrer seg fast i en stav som ledsager også holder i. Nå er han helt alene. Høreapparatet gjør at alle lyder skrus opp, men de lydene man vil høre, forblir som undervannslyder; uansett hvor høyt man roper – kommer det ikke nok lyd. Der det er godt opplyst og gode kontraster, løper Bedir for harde livet – alt for å  holde tritt med neontrøyene. Der det er skyggepartier ser han ingenting, og må gå helt til han finner lys, samt noen nye å følge. Det er tryggest slik, for da han valgte å følge magefølelsen og ikke en rygg, løp han rett inn i et hardt gjerde mens han holdt en fart på rundt ti kilometer i timen. Gjerdet faller, mens Bedir fortsetter maratonet; i intervaller. Bedir antar at han ser helt gal ut der han veksler mellom spurt og langsom gange, men siden han hverken kan se de spørrende blikkene, eller høre de latterliggjørende kommentarene, bryr han seg ikke. Bedir fokuserer tunellsynet på noen av de flyktige maratondeltakere; han ser skarpt rett frem, i to grader, men det er mørkt på sidene. Skylapper. For å danne seg et større bilde av omverdenen, beveger han blikket flakkende fra venstre til høyre – og motsatt. Plutselig forsvinner de signalgule løperne ut i mørket, og Bedir forstår hvorfor da joggeskoene hans blir bløte. Vannpytt. Det er heldigvis ikke så varmt, siden skoene til Bedir er de eneste som får vann på turen. Vannstasjonene leker gjemsel i mørket et sted.

RP er en sykdom som angriper under overflaten; det er også her den eneste smerten skjuler seg – innvendig. Depresjon er et vanlig symptom blant RP-ere. Diagnosen innebærer at man før eller siden må ta farvel med synet av naboer, kolleger, og familie. I en nettbasert verden er selv å melde seg på til et idrettsarrangement et mareritt i miniatyr. Man mister mye av det man tidligere tok for gitt. Med en diagnose som gjør lys til en nødvendighet for i det hele tatt å se, er det et ganske vågalt trekk å flytte til mørke Norge siden man er mer blind i Norge, enn det man ville ha vært i Tyrkia. Det er eksempelvis mer depresjon blant synshemmede i Nord-Norge enn på Østlandet, siden man avhenger av lys. Bedir kan ferdes alene på godt kjente plasser, men på ny mark er han avhengig av en ledsager; en sannhet som mange ville ha tatt som en dødsdom. Bedir, derimot, tok dette som en utfordring. Mot alle odds.

Se for deg å sykle i opptil 90 kilometer i timen i et varierende terreng med lukkede øyne og sov-i-ro i ørene. Galskap, sier du? Det er Alf Wilhelmsen enig i. I 2008 var Alf Bedirs faste ledsager, og ledet Bedir gjennom det ni mil lange Birkebeinerrittet på en måte som han fremdeles beskriver som galskap. Funksjonsfriske mennesker har en 180 graders synsvinkel, mens Bedir nå kun ser to til tre grader med grå, uskarpe, spøkelsesaktige skygger. Kikkertsyn. De resterende sansene hans er forsterket, men han har ikke en hørselssans han kan støtte seg på. På grunn av at han manglet en tandemsykkel egnet for terreng, bestemte Bedir seg for å gjennomføre løpet på egen sykkel. Alf sammenligner seg selv med rallyens kartleser der han tar oss med to år tilbake, til den solfylte dagen da Bedir tøyde grensene sine enda lenger det han hadde gjort tidligere.

Alf har en høy puls under ledsagertrøyen. Med de klamme håndflatene låst rundt sykkelstyret, speider han ut i landskapet som ligger fremfor han. Det er kritisk at han leser terrenget på en riktig måte. Hvite knoker. Han roper.
– Om 200 meter kommer det en skarp sving!
– Ok, ok! svares det bakfra.
Den signalgule trøyen med påskriften ”VAKT” gjør at han skiller seg godt ut fra terrenget, men i Bedirs mysende øyne kunne Alf like gjerne ha vært ikledd kamuflasje. Den skarpe solen gjør så ledsageren blir en del av de hvite skyggene som danser over synsfeltet til Bedir. Alt avhenger av at riktige beskjeder blir mottatt av den sterkt nedsatte hørselsansen til Bedir, hvis ikke kan det skje ting som Alf helst ikke vil tenke på. Nå nærmer de seg det skumleste partiet; asfalt, mange mennesker, mange potensielle ulykker. Det er ikke god tid til å tenke, syklene må bevege seg raskt gjennom landskapet, slik at Bedirs reduserte balanse blir opprettholdt. Planen var å gå ned de bratteste bakkene, men det nekter Bedir. Konkurranseinstinktet overdøver all skepsis og redsel; han har så alt for mye å bevise. Nå, når bakken har begynt  å helle fremover under sykkelen, er det bare å bite tennene sammen og håpe på det beste – Bedir trenger iallfall ikke å lukke øynene. Ledsagerne til Bedir har en teori om at blindhet er et fortrinn når de kjører ned de stupbratte nedoverbakkene – siden ”en seende tyrker aldri hadde turt”. I full fart på sykkelen er Bedir uansett en levende kontrast til illustrasjonen han bærer på brystet; siluetten av en mann med blindestokk. Han er ikke fryktløs, men har slått seg til ro med å føle seg trygg når ledsager gjør det i tidenes tillittserklæring. Heldigvis har ikke Bedir fri tilgang til Alf sine tanker.

Bedir er sliten i fingrene. Han kniper alle ti fingre rundt håndbremsene. Syklene har passert løypas høyeste punkt og nå står han på bremsen ned fra Sjusjøen, det Birkebeiner-administrasjonen referer til som en strekning med ”mange farlige utkjøringer. Det går utfor hele veien og i høy fart.” På grunn av manglende sidesyn, er det for farlig å sykle på kanten av veien. Med ansiktet først triller Bedir ned bakken, i midten av en kaostilstand. Han er omringet av stressede utfordrere, som stuper ned skråningen i full fart – i opptil 80 kilometer i timen.
– Pass opp, da!
– Unnskyld! Beklager! svarer Bedir.
Rittet har mellom 5000 og 6000 deltakere, nå føles det som alle disse er bak ham, ved siden av ham, foran ham. Det er vanskelig å fokusere, siden det ikke er noe stabilt foran ham som Bedir kan feste blikket på. Rayban solbrillene med styrkeglass hjelper ikke, de beskytter kun de blinde pupillene fra solsteiken. Bortsett fra hjelmen, er ikke Bedir ikledd noe som kan redde ham fra skadene som den mørke asfalten kan påføre ham.

Bedir har alltid vært ”a man with a plan”; en tilhenger av ekstremt bratte lærings- og dyktighetskurver – både i livet og i løypa. Han ville lære seg å gå på ski; og fikk dermed den fiffige ideen om å flytte til Norge – før han meldte seg på det svenske Vasaloppet. Han ville lære seg å sykle, og tråkket derfor en 17-dagers tur fra Nordkapp til Lindesnes på tandemsykkel. Han ville bli flinkere til å løpe og da er det jo bare en ting å gjøre; å melde seg på et maraton. Inspirasjonen fant han hos den døvblinde sportsentusiasten Harald Vik som blant annet har blitt hedret med Kongens fortjenestemedalje i sølv på grunn av måten han har taklet sin egen skjebne på. Vik har en ”dette skal jeg klare”-holdning, en attitude som Bedir har adoptert som sin egen for å kunne gi RP-diagnosen et slag i trynet. Rune, Bedirs personlige ”sidekick”, beskriver Bedir som en optimist, en som alltid svarer at ”jojo, det går kjempebra!”, uansett hvordan han har det.

Det er stille i løypene. Birkebeinerne sklir forbi passeringen ved Skramstad. De vindaktige lydene av glidende ski er kroniske. Solen har gjemt seg bak skyene, Kong Vinter har kledd seg for anledningen - i en iskald blåfarge. Birkebeinerne passerer med jevne mellomrom; svisj, svosj, svosj. For hver passerende, høres et hvin fra chipene som måler mellomtider. Pipene glir nesten i hverandre, i en rytme som får tankene til å vandre hen til en stresset hjertemonitor. Som frontlys i et mørk landskap, dukker to neongule flekker uventet opp; en bråkete bil. Lydbildet minner ikke lenger om et dempet sykehusmiljø. 
– DET ER EN FIRERBAKKE! 5 KILOMETER LANG! brøler Rune.
– Ja! roper Bedir tilbake.
Selv om Bedir er omringet av engasjerte bassrøster, nyter han skogens ro. Høreapparatet hans kutter ut når det er fuktig. Her, i den seige stigningen opp mot 10-kilometersmerket, har Bedir blitt svett. Kommunikasjonen mellom ledsagerne og Bedir er brutt, hørselssansen hans blir kraftig redusert; med mellom 40 og 50 prosent.
– Rett fram! Rett fram! Rett fram! Ser du meg?! Rett fram. Rett fram!
– Ja, jeg ser deg! responderer en kortpustet Bedir.
Med en ledsager foran seg og en på siden, får Bedir beskrevet løypen – et sammensurium av klokkeslett, tider, grader og landskapsskildringer. De korte og presise beskjedene er alt Bedir har å forholde seg til. Roper ledsagerne at løypen svinger til høyre, forbereder Bedir seg på en høyresving ved å lene vekten sin over på høyre bein. Teknikken til Bedir er ikke fullgod, men synet sviktet før han rakk å nå et ekspertnivå.
– Det går skikkelig oppover nå? får Bedir pustet frem.
– Nei! Nei! Svakt nedover! gliser ledsager Rune, der han forsøker å melke Bedir for ekstra fart.
Rune leter etter potensielle hindringer i  landskapet, søker etter faktorer som kan forårsake fall. Damage control. Ved Skramstadsetra forsvinner sporene under skiene til følget, noe som forvansker situasjonen. Rune må beskrive løypen med en annen detaljrikdom enn vanlig, samt uten mikrofon – uten assistanse fra det kraftige høyttalersystemet som er tilkoblet Bedir. Rune begynner å bli hes. Bedir bruker ekstra krefter på både balanse og retningsstyring. Han myser med øynene, kniper leppene sammen. Bedir hadde vært klassens nerd på Blindeforbundet skikurs i Hurdal som fersk landsmann. Ved å stille spørsmålstegn ved alt instruktøren gjorde, lærte Bedir mye om teknikkskifte i løypa; om hvordan man skulle få trøttheten ut av kroppen. Nå kan ikke engang denne kunnskapen redde han. Bedir lener hodet bakover for å gispe til seg mer luft. Han er sliten i armene, noe som trigger ledsagerne til å mase mer på han. De vil, skal, må fullføre løpet på under fire og en halv time. De vet at Bedir brygger på de kreftene og det pågangsmotet som en gang fikk Rune til å lure på om det faktisk er tyrkerne som er født med ski på beina. Pipet fra chipen drukner i det mørke stemmehavet. Det er over 45 kilometer igjen av løpet. Seige dobbelttak. Rødt ansikt.
– Går det bra, Bedir?
–  Ja, ja!    

Før jeg møtte Bedir Yiyit hadde jeg lest mye om han i Moss Avis, i tillegg at jeg hadde hørt vandrehistorier om han fra lokalbefolkningen med og uten tjukk ”l”. I hodet mitt hadde jeg selv dannet meg et bilde av en solid, heroisk figur; en slags robust, gresk statue – ikke bare en diskoskaster, men en altmuligmann. Bedir er vinner av idretts- og inspirasjonspriser, samt vinner av Ridderrittet i Son, norgesmester i mattecurling for funksjonshemmede, og goalball for synshemmede. Merittlisten er lang. Men, Bedir er to personer i en kropp, litt sånn som Supermann og Clark Kent. Som idrettsutøver er han uovervinnelig. Under maraton er tunnellsynet så fokusert på seier at de grå skoene med ferrarirøde og lamborghinigule striper så vidt berører bakken. Han jager ledsager Rune gjennom asfalt, grus og skogsterreng med en jernvilje som gjør at Rune kaller han ”en mann uten begrensninger.” Likevel, når Bedir passerer målstreken, er det Rune som knyter av ham skoene. Kryptonitt. Det er synd at det er denne Clark som så alt for mange ser.

Mennesker rammet av RP sliter ofte med et forklaringsproblem; det er veldig vanskelig å ikke være helt blind. Folk kan møte Bedir på steder hvor han er lommekjent, og kan ferdes uten hjelpemidler. Dagen etter kan de møtes på et sted hvor Bedir ikke har oversikten, og må bruke blindestokk: ”Jøss, er du blind?” Bedir har hatt mye å bevise, som ”utlending” og funksjonshemmet, og hadde han ikke begynt med sport, lurer han på om noen noengang hadde snakket med han – noensinne. Min respekt for Bedir har vokst i takt med forståelsen min for hvor handikappet han faktisk er; han ser så godt som ingenting, og han hører svært dårlig. Det eneste som har holdt han gående er en vilje som overgår handikappet hans – en vilje som blir utfordret betydelig mye mer enn det funksjonsfriskes pågangsmot må stå i mot; en dose dødsdiagnose mikset med en dæsj hverdagsrasisme. Mot alle odds har han oppnådd mer enn det mange funksjonsfriske drømmer om. Bedir skulle ikke lenger ønske at han var norsk, eller funksjonsfrisk, og har opparbeidet seg en livsfilosofi som er en litt mindre dansbar versjon av Ole Ivars ”En får væra som en er når’n itte vart som en sku”. For hadde Bedir sett og hørt ”vanlig”, ville han ikke ha gjort de tingene som han gjør; det er RP som tvang han til å ta tak i livet sitt. Uten diagnosen ville han eksempelvis aldri ha fotfulgt Odd Bjørn Hjelmeset opp en stupbratt bakke.

Bedir står ved Slemdal, klar til å begi seg ut på den sjuende etappen i Holmenkollstafetten, snaue 1.8 kilometer i oppoverbakke. Han kikker panisk rundt seg, hvor i all verden er Hjelmeset? Skipersonligheten skal løpe flere etapper i maratonet, men hadde beregnet nok tid til at han kunne varme opp med Bedir. Han dukket ikke opp, så Bedir ble nødt til å jogge tidenes korteste tur med den egentlige ledsageren sin, som idag kun er supporter-Rune. Bedir og Odd Bjørn har gjennomgått et lynkurs i løpestokk- og mikrofonbruk, men det er de eneste forberedelsene de har i baklommen. Bedir kler på seg den litt for store refleksvesten og høretelefonene da løperne av forrige etappe nærmer seg i horisonten med den neongule stafettpinnen. Hvor er Hjelmeset? Dette skulle være en stor dag, og et historisk løp for både Bedir og Team RP; idrettslaget som blant annet Bedir har gründet, hvor medlemmene stiller med samme diagnose. Dette skulle være første gang som et rent syns- og hørselshemmet lag stiller til ”verdens største stafett” – attpåtil med 15 kjendisledsagere, og til inntekt for en god sak. På et mer personlig plan hadde Bedir, som kom til Norge for å stå på ski, aldri trodd at han ville komme så her langt – at han noengang ville løpe i en skihelts fotspor. Nå så det hele plutselig så mørkt ut – i en annen forstand enn vanlig.

Da løperne av sjette etappe, Vindern, er mellom 200 og 300 meter unna veksling, avtaler Bedir og olabuksekledde Rune at de får løpe etappen sammen. Rune skulle umiddelbart ønske at han hadde joggesko, eller stretch i buksa; dette kom til å gjøre vondt. Bedir er tørr i halsen, han har ikke fått noe å drikke – og han har heller ikke få varmet opp ordentlig. ...Odd Bjørn? Med nummer 903 på brystet, hvit t-skjorte, blå shorts, blått armbånd, og rødt ansikt kommer Hjelmeset løpende. Han kommer inn med en fire sekunders margin og skifter på rekordtid, før han kaster seg ut i løypa med Bedir hengende etter seg. Hjelmeset er sliten. Han har ofret mange krefter for å rekke vekslingen. Nå venter den beryktede ”klatre-etappen”; Holmenkollstafettens tøffeste løype. Odd Bjørn starter rolig, men det tar ikke lang tid før han finner rytmen med Bedir gjennom stokken, og når et tempo som sistnevnte refererer til som ”maks”. Bedir klatrer fremover i mørket. Det ser ut til å bli et informasjonsfattig løp, siden Hjelmeset ikke rakk å ta på seg mikrofon ved veksling – headsetet til Bedir fungerer kun som en slags overflødig ørevarmer.

Med de karakteristiske blå silikonbåndene rundt håndleddene: ”Takk for at du støtter Aktiv mot kreft”, klorer de to seg opp den sterke stigningen mot Besserud. Alle motbakkene i Bedirs liv har gjort ham vant til å stå på og fortsette, men det gjør fremdeles vondt.
– Hvor langt er det igjen, Odd Bjørn? roper Bedir mot bakhodet til Hjelmeset. Bak det blonde håret til Hjelmeset fylles det opp med dårlig samvittighet. Han hadde glemt å kommunisere med partneren; han hadde glemt igjen Bedir i mørket.
– Kom igjen! Det er ikke langt igjen nå! replikerer han.
Bedir har akseptert begrensningene sine, og innsett at han lever et like verdifullt liv som alle andre. Det er de små tingene som betyr noe, selv om de noen ganger kommer i store størrelser.
– Kom igjeeen!
Bedir håpet på å løpe etappen på under ni minutter, så det kroniske The Joker-smilet er bredt da han krysser målstreken etter litt over åtte minutter, til stor presseoppmerksomhet; se hva jeg kan! Svart veltrimmet hår, gyllen hud, og nøttebrune øyne. Man legger ikke en gang merke til brillene, eller høreapparatet.
– JAAA! Vann. Vann! Jeg må ha noe å drikke!
Supermann.